Når tankene spiller meg et puss...

Når det kommer til meg og Me'en min, så spiller tankene mine meg et puss fra tid til annen, hvor jeg tenker som om at jeg er frisk. Skaper forventninger til meg selv, som om jeg skulle vært frisk. Jeg er født som perfeksjonist, og det å være halv fornøyd eller ta til takke med noe jeg vet jeg kan gjøre bedre, er ikke aktuelt. Når jeg nå sitter her å skriver, ønsker jeg mer enn noe annet at dette skal være mitt beste «verk». Ikke et halv ferdig produkt. Noe jeg har lett for å glemme når jeg står midt oppi et prosjekt som gir meg glede, er det at jeg faktisk ikke er frisk og at jeg ikke kan sett krav til meg selv som om at jeg skulle vært frisk. Ulempen med dette er at man enten kan blir enda dårligere eller at jeg mislykkes i det jeg ønsker å gjennomføre. Når slikt går opp for meg får jeg en liten aha opplevelse og en liten følese av å ikke strekke til. Jeg vil så gjerne, men jeg må se mine begrensninger.

Jeg husker fra forrige sykdoms periode hvor jeg hadde begynt å komme på bedringens vei, og jeg vervet meg til et treningstilbud. Endelig skulle jeg få begynne å trene igjen, ta igjen det tapte og komme i form igjen. Jeg hadde satt meg små fornuftige mål, men i min tilstand var ikke dette fornuftige mål. Det var mål for en frisk person, ikke en som ikke kan yte mer en 70% av energien sin.For meg, som sikkert med mange andre, går slike nederlag veldig sterkt inn på selvfølesen. Det er ikke nok at man må leve med sterke begrensningskrav hver dag, men når man faktisk prøver å oppnå noe igjen og man så opplever å få slått bena under seg - da blir man demotivert.

Min løsning til det er at jeg bruker noen timer på å få ut all frustrasjonen jeg trenger, for å komme meg videre. En slik frustrasjon utløser alt fra grining, litt skriking og av og til noen ikke fullt så fine ord. Det er viktig å få tømt seg sikkelig, og når man så har stått der som en tulling å ropt høyt for seg selv, begynner man å se litt humoren i at man står der å roper. Da hender det at jeg drar på smilebåndet og kanskje ler litt av meg selv. Da kommer den gode følesen av at «ja, jeg klarte det ikke denne gangen, men neste gang skal jeg klare det.»

Men tilbake til det jeg startet innlegget mitt med, jeg må innse at selv om jeg ønsker at bloggen skal være det beste jeg kan gi, så må det ikke gå utover liv å helse. Det skal være en positiv tilførsel av energi jeg opplever hver dag. Dette er ikke en skolestil jeg skal levere og heller ikke en konkurranse jeg deltar i. Bloggen er en refleksjon av den Maria'en som sitter med hendene på tastaturet.

Håper dere nyter de siste dagene vi har igjen av påsken.

Hilsen Maria