Sometime I just want to escape from this world...

Nå har det vært en stund siden jeg har klart å skrive innlegg. Jeg har slitt med en hissig forkjølelse, som i tillegg til å gjøre helsetilstanden min forverret, så trakk den ned psyken min. Jeg hadde så liten energi at jeg ble veldig fortvilet over den minste ting jeg ikke mestret, og jeg følte meg fryktelig hjelpesløs. Usikkerheten blomstret, og jeg følte meg som en byrde for de som er rundt meg. Frykten for at de skulle gå lei av meg, var vanskelig å kjenne på. 

(Hentet fra weheartit.com)
 

Jeg blir fortvilet over at ting tar så mye lengere tid, enn hva jeg ønsker. Vanligvis klarer jeg å tenke positivt selv om jeg er klar over at jeg ikke har noen dato for når jeg vil være frisk. Jeg følte meg svak og hadde en opplevelse av at uansett hva jeg gjorde og hvordan jeg gjorde det, så var det til ingen nytte. Når jeg er i denne sinnstilstanden klarer jeg heller ikke å skrive. Hvis jeg skulle skrevet noe ville det vært mørkt og fælt, og det er ikke det jeg ønsker å skrive om. Jeg tror uansett at jeg ville hatt problemer med å ordlegge meg uten at det ville virket som om at jeg hadde gitt opp. For det har jeg virkelig ikke. Men når den forbarska forkjølesen kom busene på, i tillegg til sykdommen så følte jeg meg helt overmannet. Jeg hadde ingen livbøyle å holde meg fast til, jeg ble liksom bare flytende rundt i den negative strømmen.

Men etter en kvalitets helg hjemme hos familien med oppvarting og det en "pasient" trenger, så steg humøret og styrken opp igjen til det normale nivået. Jeg fikk ladet batteriene og ble kvitt det værste av forkjølesen. Det kan hende at den oppvarmede sengen fra katten gjorde susen altså. Hehe..

 

(Hentet fra weheartit.com)

Nå føler jeg at jeg har kommet litt tilbake til den positive og skriveglade Maria som startet å blogge. Endelig føler jeg at jeg kan sette ord på tankene og følelsene mine igjen. For en lettelse!

 I går kveld kom jeg hjem fra langhelgen hos familien. Samboeren min hentet meg på stasjonen og hjalp meg hjem med kofferten. På kjøkkenbordet hjemme ventet en flott rosebukett som lyste opp mitt ansikt. Jeg elsker roser og det vet han, for en fantstisk overraskelse å komme hjem til. Formen var fortsatt litt skrall i går så vi tittet litt på tven før vi tok en tidlig kveld.

 

(Hentet fra weheartit.com)



I kveld har jeg lage lavkarbo pizza som han skal få servert når han kommer hjem. Jeg gleder meg.

Håper dere har hatt en fin start på uken!

Hilsen Maria

Min koffert er lastet med...

I går stod jeg opp tidligere enn hva min hjerne og kropp normalt er villig til å være med på. Det vil si klokka 08.15. Jeg stod opp så tidlig for at jeg hadde tre målstreker jeg måtte nå før dagen var omme. Første mål jeg skulle mestre var å komme meg opp senest 08.30 for å starte dagen. Jeg skulle komme meg i dusjen og gjøre meg klar for en hel vakt på jobben. Jeg skulle også få pakket kofferten min for en langhelg hjemme hos familien. Jeg hadde skrevet en liste kvelden i forveien med alt jeg skulle pakke, så jeg slapp heldigvis å drive med alt for mye planlegging så tidlig på morgenkvisten.

(Hentet fra weheartit.com)

Mitt neste mål var å komme seg på jobb, og greie å gjennomføre en hel arbeidsdag. Etter at jeg var ferdig med de praktiske gjøremål hjemme, og klokken hadde nådd halv tolv, bestemte jeg meg å ta bussen den korte veien jeg hadde til jobben. Når jeg har mye å bære på, så tar jeg gjerne bussen kun et stopp for å slippe å bruke opp energien på å slite på en koffert når jeg allerede er redusert med en hissig forkjølelse.

Vel fremme på jobb fikk jeg satt fra meg monsteret av en koffert jeg hadde med meg, kjøpt meg en varm kopp Chai latte, farris bris med lemon & lemongrass og en liten pose nøtter. Nå var jeg klar for å gjøre et dagsarbeide. Heldigvis var det veldig rolig på jobben, med få telefoner og dermed gode muligheter til å titte på nettet etter fine bilder og litt inspirasjon. Klokken halv syv var skiftet mitt over, og jeg pakket sammen og gikk bort til togstasjonen og toget som skulle ta meg hjem til familien.

(Hentet fra weheartit.com)

Mitt tredje mål, var å komme med ned til togstasjonen og toget som skulle frakte meg til mitt barndomshjem. Jeg hadde på forhånd avtalt med min lillesøster at hun skulle hente meg på stasjonen. Siden jeg fortsatt er svært forkjølt og min samboer er bortreist hele lørdagen, kunne det vært koselig med litt selskap.Jeg elsker å overraske de som står meg nær, og da tenkte jeg at det passet ypperlig å overraske min mmamma i går. Jeg gjemte meg bak husveggen og søsteren min sa til mamma at hjulkapselen på det ene dekket var løsnet, og at hun måtte komme ut for å titte på det. Mens de var på vei bort til bilen hoppet jeg fram og overrasket henne. Hun ble kjempe glad og jeg forstod at vi hadde greid å lure henne. Vel inne fra kulden fikk jeg servert en skål med friske jordbær,blåbær og med fløte. For en velkomst!


Etter fruktskålen var inntatt bar det rett i seng. Jeg var så heldig å ha selskap av katten vår Molly som var svært kosesyk der hun lå.

Dagen i dag tilbringes i godstolen i stuen med pledd og en kopp te. På hyllen ved siden av meg har jeg et lager av snytepapir, ibux, nesespray og sist men ikke minst repsils. Nå skal forkjølelsen bekjempes!


Hvilke planer har dere for helgen? Håper dere får en strålende helg!


Hilsen Maria

Yesterday was a good day...

I går hadde jeg en av mine beste dager, energimessig. Jeg fikk puslet litt med en av mine hobbyer, som er scrapbooking. Jeg lagde en bordkalender til min samboers mor, som nylig hadde startet sin egen fotpleie salong. I tillegg pakket jeg inn et deilig duftelys, i en krukke av dugget glass, og med lukt av rose og lavendel. Jeg har tidligere gitt en lignende kalender og duftelys til min mor, da hun er en så støttende og omsorgsfull mamma.
 

(Trykk på bilde for å forstørre bilde.)

 

Ut på ettermiddagen, etter jeg hadde fått tatt meg en god dusj og fått fikset meg, dro vi på besøk til min samboers foreldre. Jeg har ikke vært der siden første nyttårs dag, da det ikke har passet for meg de gangene han har vært der. Enten har jeg vært i for dårlig form, eller så har jeg jobbet den dagen. De dagene formen har vært grei nok til å dra på besøk har enten han jobbet eller de har vært bortreist, så endelig fikk vi til å dra dit sammen. Vi fikk servert en nydelig kylling rett til middag, og vi koset oss i hyggelig selskap sammen med hans mor og deres skjønne hund. Faren hans var desverre ikke hjemme.

Både kalender og lys falt i god i smak, og disse ble plassert på disken i den flotte salongen hennes. Vi fikk også en gave fra henne. En nydelig innpakket presang fra Oliviers & Co. En vellduftende og smakfull olivenolje med mynte smak og en mango eddik som hun hadde hatt i salaten hun serverte til middagen. Den gaven falt i god smak, fordi jeg elsker å friske opp salater med velsmakende oljer.

Deretter bar turen hjem igjen. Jeg merker at det å reise med kollektiv trafikk ikke er den mest egnede situasjonen for meg. Jeg blir så sliten i hodet av å måtte forholde meg til alle lydene rundt meg. I tillegg merker jeg det sliter på kroppen når det blir mange unaturlige bevegelser for kroppen, da kollektiv trafikken går ofte i "rykk og napp". Etter en relativ aktiv dag, tok vi en tidlig kveld.


I dag blir det en avslappende dag hjemme. Jeg har gått å små brygget på en forkjølese siden søndag, og i dag våknet jeg opp med igjen klistrede øyne, sandpapir i halsen og en nese som ikke klarer å bestemme seg for om den skal være tett eller rennende. Jeg har vært så heldig å ikke hatt noen forkjølese eller influensa denne sesongen, men når har den altså kommet til meg også. Tidligere år har jeg pleid å få forkjølelse/influensa i hverfall to ganger, men også opptil tre ganger i løpet av sensongen. I dag er det varm te, c-vitaminer og en stor varm dyne som gjelder.

(Hentet fra weheartit.com)

Håper dere får en strålende kveld!


Hilsen Maria

Pause fra media...

I dag våknet jeg opp i zombie tilstand. Øynene gikk virkelig ikke opp, ikke før jeg hadde stått ett kvarter i dusjen. Så var det å gjøre seg klar til en halv jobb dag. Arbeidsdagen gikk fint bortsett fra at jeg midt i vakta fikk tilbake de samme intense smertene i venstre skulder og arm, som jeg hadde i går. Etter en times ventetid på at de smertestillende skulle virke, roet smertene seg ned, og jeg klarte å slappe av igjen.

 I dag startet rettsaken til ABB. Jeg var nysgjerrig som de fleste andre her til lands, om hva som ville bli sagt under rettsaken. Etter å ha fått med meg noen klipp, merket jeg hvor mye dette påvirket meg. Frykten for at flere mennesker som han skal slå til i Norge. Jeg har også vært innom twitter den siste tiden, og når jeg får med meg det som skjer i mitt nærmiljø, og som ikke blir nevnt i avisene, får jeg helt fnatt.

(Hentet fra weheartit.com)

 I dag har jeg bestemt meg for å skjerme meg fra en del av det "negative" som skrives i media. Da mener jeg hva som blir skrevet i de største avisene både på nett og i butikkenes papirutgaver. Jeg har slettet appene på telefonen min så jeg skal slippe å bli på minnet på dette hver gang jeg er inne på telefonen, og jeg har nå google som startside på dataen.


 For meg er det er veldig viktig å dyrke det positive her i livet, og det å blir dratt ned av å lese om alle elendighetene har jeg rett å slett ikke overskudd til. Jeg får heller bli utsatt for det de gangene jeg er i sosiale settinger og blir nødt til å ta stilling til det. Jeg skal prøve dette for en stund og så sjekke hvordan kroppen min reagerer på det. Det kan være en fin pause fra det super tenkende hodet mitt.

(Hentet fra weheartit.com)

 Ellers er jeg kjempe fornøyd med at det bare ble en liten snøbyge i forhold til det som var meldt, og at solen tittet innom. Jeg skulle kanskje vært bosatt i et mer solfylt land, da min tilstand blir forverret med alt nedbør og de overskyede dagene vi har her til lands.


Håper dere får en riktig fin kveld!


Hilsen Maria

Godt selskap kan lyse opp ens hverdag.

I dag har jeg hatt besøk av en av mine beste venninner, som jeg desverre ikke har fått sett siden før påske. Det var utrolig koselig med et par timers besøk. Jeg våknet opp med store smerter i både rygg,mage og nakke, men jeg tok smertestillende og slappet litt av, før jeg ba henne over. Vi er så heldige å bo i gåavstand fra hverandre, da går det greit å komme på kort varsel. Jeg som mange andre med ME, har jeg ikke samme mulighet som de som er friske, når det kommer til å gjøre avtaler. Jeg må gjøre ting litt på sparken, ut fra hvordan formen er.

 

(Hentet fra weheartit.com)

I kveld har jeg slitt med store muskelsmerter i venstre skulder. Jeg prøver å unngå å bruke den,derfor sitter denne venstre hendte jenta å taster med høyre hånd. Det heldivis mye lettere å taste, enn å skrive med høyre hånd.

Resten av kvelden har jeg tilbrakt i sofaen med den siste Twilight filmen. Jeg hadde ikke lest noen av anmeldelsene av filmen, så jeg ble rimelig overrasket over slutten. Nå er det bare å glede seg til den siste filmen kommer ut.

(Hentet fra weheartit.com)

Nå blir det dagens siste måltid før sengen kaller.

Hilsen Maria 

 

It's just a bad day, not a bad life...

I går var jeg på mitt månedlige møte med fastlegen min. Jeg hadde gruet meg en del på forhånd, som jeg alltid gjør. Frykten for at hun skal miste troen på meg og at hun skal endre holdning til sykdommen,dukker opp i forbindelse med ny avtale. I tillegg skulle jeg forhøre meg om hvordan det ville bli med sommerferien min, da det er meget liten sannsynlighet for at jeg er i 100% jobb igjen før den tiden.

(Hentet fra weheartit.com)

Men da jeg var på plass i stolen, spurte hun med en vennlig stemme om hvordan jeg hadde hatt det siden sist. Da sank skuldrene fra under ørene og ned til sin normale plass. Jeg oppdaterte henne om hvordan tiden hadde vært, og om min framgang. Når det kom til ferien sa hun at det var bare å skrive på sykemeldingen når den tiden kommer, at jeg skal ha ferie fra og til dato. Det var en virkelig en lettelse. Det betyr at jeg er "frisk" i ferien og dermed blir eventuelt overgang til arbeidsavklarings penger forskjøvet i forhold at jeg tar tre uker ferie. Dette var gode nyheter, for en av tingene som har holdt motet mitt oppe gjennom vinter mørket, er at jeg har sett frem til en tur til varmere strøk. Jeg fikk også tatt en blodprøve for pollenallergi. I fjor sommer merket jeg at øynene føltes som om de var pusset med sandpapir og nesen var mer rennende enn jeg kan huske. Nå har sandpapiret på øyene returnert, så da kan det vært jeg å få sjekket om det er pollenallergi jeg har.

Resten av gårdagen gikk bort i sanden. Jeg opplever ofte etter jeg har gjort ting som jeg har gruet meg til over lengere tid, en mental utladning. Når "frykten" eller "stresset" slipper taket, vet ikke kroppen hvordan den skal reagere og jeg føler at alle tankene smelter sammen og hode starter en pussig sorgprosess. Jeg blir i hvertfall lei meg og mister litt pågangsmot. Starter å tenke på triste ting og klarer ikke helt å komme meg opp fra kjelleren.

(Hentet fra weheartit.com)

Men da samboeren min kom hjem fra jobb, og jeg fikk en armkrok å trøste meg i og en god varm klem, rettet det meste seg opp.Det er godt å ha litt nærhet når ting føles mørkt og håpløst.

Tiltross for mental mørketid i går, begynte jeg på en lavkarbo konfekt oppskrift jeg fant i den nye lavkarbo oppskriftsboken jeg kjøpte tideligere denne uken. Boken heter "Fristende lavkarbo" av Cecilie Theiste-Bratli. Oppskriftene i denne boken var mildt sagt fristende. Jeg får vann i munnen av å bare bla i boken. Når jeg så at en av oppskriftene het Snickers, måtte jeg bare prøve meg på den. Jeg lagde karamellfyllet i går og dyppet den i sjokolade i dag. Den var rett å slett helt fantastisk! Jeg vil faktisk si den var bedre enn den vanlige snickers, og denne er uten sukker og hvetemel. Lykke!

(Slik så mine snickers biter ut.)

Siden stekovnen sluttet å virke fem minutter før den romantstiske middagen vi skulle ha på ti månders dagen, blir det kose middag i kveld. På menyen står er det lavkarbo pizza med rømme og peanøtter og hvis formen streker til blir det lavkarbo sjokolade fondant.
Gleder meg masse!

 

 

Håper dere får en riktig fin kveld!

 

 

Hilsen Maria

 

 

En ulykke kommer sjelden alene...

I går kveld før jeg rakk å legge ut mitt ferdige innlegg gikk sikringen i leiligheten. Da kolapset både komfyren og internett modemet. Så jeg har vært uten internett fram til nå. Derfor legger jeg ut gårdagens innlegg i dag og så kommer det nye oppdateringer i morgen.

Som dere kanskje har lagt merke til så legger jeg ut mine innlegg sent på kvelden. Det kan være alt fra klokken ti på kvelden, men som oftes etter klokken tolv.
Jeg bruker lang tid på å tenke ut hva jeg ønsker å formidle og på hvilken måte jeg skal få ført tankene fra hode, via tastaturet og inn på bloggen min. Hvis jeg skal forklare hvordan hode mitt fungerer så er det i dvalemodus fra jeg står opp om morgenen til i ni-ti tiden på kvelden. Da flyr tankene rundt i hode som en karusell og jeg klarer ikke tenke helt klart. Jeg klarer selvfølgelig å tenke de naturlige tingene som når jeg må på do, at jeg er sulten, hvordan jeg føler meg ol. Men det jeg mener, er at store deler av døgnet er det er veldig vannskelig å sett ord på hva jeg tenker eller føler. Jeg sliter med å konsentrere meg og føler jeg vandrer litt hvileløst rundt i min egen verden.

 

Hentet fra weheartit.com)

Jeg klarer å tenke positivt og sysselsette meg selv, men det å gjøre ting som krever konsentrasjon må jeg utsette til kvelden kommer.

I dag har jeg bakt noen deilige lavkarbo rundstykker som jeg fant i fotballfruen's kokebok. Jeg fikk fem rundstykker ut av oppskriften og de smakte fantastisk. Jeg har slitt med dårlig matlyst i noen dager, men disse smakte godt med bare smør. Siden det er en del fett i deigen blir man god og mett uansett.


I kveld skal jeg og min kjære kose oss med god middag. Vi har vært samboere i ti måneder i dag, så i kveld skal vi hygge oss med film og kanskje brettspill hvis formen tillater det. På menyen står det blomkålmos med chili og hvitløksfylt kyllingfilet gratinert med ost. Det smaker himmelsk og sitter godt i magen.

Dette hadde vært riktig så romantstisk. (Hentet fra weheartit.com)



Jeg har hatt store smerter i bena i dag, derfor har jeg tatt meg noen pauser i løpet av dagen hvor jeg har lagt meg ned for å hvile og strekke ut bena.

Jeg fikk spørsmål fra en leser angående nakkevarme kragen jeg skrev om i går. Kragen er kjøpt på Elkjøp og koster 299,-. Under ser du et bilde av den og trykker du på bilde kommer du til varen på Elkjøp sin side.

(Hentet fra elkjop.no)

Håper dere har hatt en fin dag!

Hilsen Maria

Limt fast til kjøkkenstolen...

Mens jeg satt der på stolen og hadde slått av dataen for kvelden, kjente jeg en nummenhet i bena. Fra lårene og helt ned til tærne. Akkurat som om de ikke var en del av kroppen min lengere. Jeg tittet ut av vinduet mens jeg reflekterte over det at jeg prøver så godt jeg kan å ikke forgifte tankene mine med all den urettferdighet jeg føler over å ha havnet i denne situasjonen. Det er helt forferdelig å slite i så mange år, uten å kunne få en sluttdato på marerittet mitt. Mens jeg satt der å drakk den siste slurken med te prøvde jeg tenke positivt, tenke på at morgen dagen ville bli fin, til tross for at jeg hadde jobbet en hel dag. Jeg håpet på at kroppen min ikke ville svikte meg neste dag. Men frykten for å våkne opp i en forverret tilstand, førte til at jeg holdt meg våken lengere enn jeg ville gjort til vanlig. Jeg var oppslukt av tankene mine, tankene som var i krig om de skulle okkuperes av positive eller negative tanker. Dette var mine tanker før jeg sovnet i går kveld (natt til tirsdag).

 

(Bildet er hentet fra weheartit.com)

Da jeg våknet opp i dag tidlig kjente jeg en brennede smerte fra rygg og nakke. Det kjentes ut som om jeg hadde fått på meg en nakkekrage i løpet av natten, og nakken syntes å være helt ubevegelig. Etter jeg var ferdig på badet,tok jeg på meg nakkevarme krage jeg fikk i gave fra min kjære. Den varmes opp av batterier og lindrer godt en stiv nakke. Mens jeg satt der på kjøkkenstolen igjen, som kvelden i forveien, kom jeg på noe jeg hadde lest om for en tid tilbake siden. Dette gjalt ME pasienter, men jeg kan tenke meg at det gjelder alle som har vært syk i lengere tid. Det jeg kom til å tenke på var at det jeg egentlig gjorde når jeg våknet var å begynne en kontroll sjekk av kroppen min. "Har jeg vondt i kroppen i dag?", "er hodepinen tilbake eller er hele kroppen blitt en stor geleklump av smerter". Mens jeg satt der å tenkte bestemte jeg meg for at jeg skulle prøve å forkusere på alt det positive jeg ønsket å gjøre i dag. Legge en plan over ting jeg ville få gjort i leiligheten og så skulle jeg gjøre det jeg hadde en energi til og resten skulle jeg ta en annen dag.

 

(Bildet er hentet fra weheartit.com)

Femten minutter senere hadde smertene avtatt litt, og jeg logget meg på datamaskinen. Jeg tittet innom bloggen min og andres blogger.Jeg fikk tømt en skuff hvor jeg oppbevarer suppeposer og lignende og vasket den sikkelig. Det er noe jeg har hatt lyst til å gjøre siden før jul- men julevasken ble utsatt til å dag. Nå er endelig skuffen ren.

 

 

Tiltross for frykten som bygget seg opp i natt og at jeg våknet med sterke smerter, ble det en god dag. Jeg håper morgendagen blir fin og at solen kan titte fram fra de mørke skyene.

 

 

Hilsen Maria

Første hele arbeidsdag.

I dag (mandag) har jeg hatt min første hele arbeidsdag på jobben siden jeg ble sykemeldt i oktober. Jeg var veldig spent i forkant, men formen holdt seg greit igjennom dagen. Det som blir spennede nå er å se hvordan formen er når jeg våkner i morgen tidlig. Jeg har tatt de forholdsreglene jeg har lært meg, så da får jeg bare krysse fingrene for at det går greit. Så i kveld blir det ikke mitt lengste innlegg da jeg var sent ferdig på jobb og føler for å slappe av resten av kvelden.

Jeg tenkte jeg skulle legge ved ett lite klipp fra min favoritt film. Jeg har værtfall sett den seks ganger om ikke flere. Det er en film jeg aldri kommer til å gå lei av.
Filmen heter Chocolat og blandt hovedrollene er det Juliette Binoche og Johnny Depp.

Håper dere har hatt en fin dag!


Hilsen Maria

Når tankene spiller meg et puss...

Når det kommer til meg og Me'en min, så spiller tankene mine meg et puss fra tid til annen, hvor jeg tenker som om at jeg er frisk. Skaper forventninger til meg selv, som om jeg skulle vært frisk. Jeg er født som perfeksjonist, og det å være halv fornøyd eller ta til takke med noe jeg vet jeg kan gjøre bedre, er ikke aktuelt. Når jeg nå sitter her å skriver, ønsker jeg mer enn noe annet at dette skal være mitt beste «verk». Ikke et halv ferdig produkt. Noe jeg har lett for å glemme når jeg står midt oppi et prosjekt som gir meg glede, er det at jeg faktisk ikke er frisk og at jeg ikke kan sett krav til meg selv som om at jeg skulle vært frisk. Ulempen med dette er at man enten kan blir enda dårligere eller at jeg mislykkes i det jeg ønsker å gjennomføre. Når slikt går opp for meg får jeg en liten aha opplevelse og en liten følese av å ikke strekke til. Jeg vil så gjerne, men jeg må se mine begrensninger.

Jeg husker fra forrige sykdoms periode hvor jeg hadde begynt å komme på bedringens vei, og jeg vervet meg til et treningstilbud. Endelig skulle jeg få begynne å trene igjen, ta igjen det tapte og komme i form igjen. Jeg hadde satt meg små fornuftige mål, men i min tilstand var ikke dette fornuftige mål. Det var mål for en frisk person, ikke en som ikke kan yte mer en 70% av energien sin.For meg, som sikkert med mange andre, går slike nederlag veldig sterkt inn på selvfølesen. Det er ikke nok at man må leve med sterke begrensningskrav hver dag, men når man faktisk prøver å oppnå noe igjen og man så opplever å få slått bena under seg - da blir man demotivert.

Min løsning til det er at jeg bruker noen timer på å få ut all frustrasjonen jeg trenger, for å komme meg videre. En slik frustrasjon utløser alt fra grining, litt skriking og av og til noen ikke fullt så fine ord. Det er viktig å få tømt seg sikkelig, og når man så har stått der som en tulling å ropt høyt for seg selv, begynner man å se litt humoren i at man står der å roper. Da hender det at jeg drar på smilebåndet og kanskje ler litt av meg selv. Da kommer den gode følesen av at «ja, jeg klarte det ikke denne gangen, men neste gang skal jeg klare det.»

Men tilbake til det jeg startet innlegget mitt med, jeg må innse at selv om jeg ønsker at bloggen skal være det beste jeg kan gi, så må det ikke gå utover liv å helse. Det skal være en positiv tilførsel av energi jeg opplever hver dag. Dette er ikke en skolestil jeg skal levere og heller ikke en konkurranse jeg deltar i. Bloggen er en refleksjon av den Maria'en som sitter med hendene på tastaturet.

Håper dere nyter de siste dagene vi har igjen av påsken.

Hilsen Maria

Båttur med familien.

I går fortalte jeg dere at jeg skulle på en tur med familien i dag. Turen var en båttur Strømstad – Sandefjord tur/retur. Dette er en tur vi tar 1-2 ganger i året med hele familien samlet. Dette har blitt en tradisjon siden vi flyttet til Østlandet. Vi pleier vanligvis ta en båttur i desember rett før jul, men siden jeg var i veldig dårlig form på dette tidspunktet, ble det utsatt til nå.

Det var kjempe fint vær i dag, med sol fra skyfri himmel og heldigvis lite bølger.Jeg blir lett sjøsyk så jeg er glad jeg slapp den ekstra belastningen. På turen til Sandefjord hadde vi bestilt bufèt, og vi hadde en koselig stund med masse god mat og mye humor. Jeg fikk dessverre ikke tatt bilde av middagen for jeg var så sulten at jeg hadde tømmt halve tallerken, før det gikk opp for meg at jeg skulle tatt et bilde. De hadde som vanlig et stort dessertbord, men siden jeg tåler dårlig søte desserter og kaker, ble valget en deilig frukttallerken med en kompott ved siden av.

Vi koste oss i restauranten hele veien frem til Sandefjord. Her ble det en liten pause, før båten skulle vende tilbake til Strømstad. På veien tilbake hadde vi fått reservert oss bord i baren. Det er litt greit å ha en fast base, mens familien rusler litt til og fra taxfree butikkene. Vi har ofte tatt søndagsturer, og da har det vært rolig og behagelig musikk i baren. På lørdager er det livemusikk, med relativt høyt lydnivå. Det var jeg ikke helt forberedt på. Det er også lenge siden jeg har vært utsatt for så mange forskjellige nivåer av lyder.

Jeg merket at turen tilbake ble med mer slitsom, tiltross for at vi raskt flyttet oss lengst mulig bort fra høytalerene. Hodepinen ble værre og jeg merket at lukter ble forsterket. Jeg prøvde å dempe ubehaget, med å gå meg noen runder rundt på båten. På tur hjem i bilen og etter at jeg nå er hjemme igjen, er jeg heldigvis i litt bedre form. Trykket i hodet har lettet litt.

Vel tilbake hos mine foreldrene mine og har nå intatt min faste plass i godstolen. De andre har kost seg med filmen Sleepless in Seattle og jeg har hatt gleden av å lese hyggelige kommentarer. Det setter jeg utrolig pris på. Jeg la med et bilde over med mine innkjøp på båten. En fin Friis Company veske, en Chanel lipgloss jeg var heldig å fant på salg og mørk 70% sjokolade.

Var det noen som så den nydelige månen på himmelen i kveld? Camera på iPhonen min var ikke bra nok til å få et sikkelig bilde. Men månen er jo lik hos oss alle.

Håper dere har hatt en fin lørdag.

Hilsen Maria

Mitt påskeegg er lastet med...

Selv om jeg er i midten av tyve årene er jeg fortsatt utrolig glad i tradisjoner fra barndommen. Påskeegg må man ha uansett hvor gammel man er. Det syns nå i hvertfall jeg.Siden jeg har byttet kosthold til lavkarbo har jeg ønsket meg lavkarbo vennlige overraskelser. Slik så egget ut som ventet hjemme hos foreldrene mine.

I godis delen av egget fant jeg disse godsakene:

Øverst til høyre en det Green & Black's Organic Dark Chocolate 70% (en av de beste 70% sjokoladene jeg har smakt), Marabou 70% Cocoa Orange, Sula Natura Caramel Cream (denne falt ikke i smak hos meg), de Bron Salt Liquorice(kjempe gode på smak) og Extra tyggis med Grapefruit smak. Grenn og Black's, karamellene og lakrisen er kjøpt på vanlig helsekost. Marabou og Extraen er kjøpt på Gotterbiten i Sverige.

I den andre delen av egget fant jeg dette:

En deilig håndsåpe som heter så fint som Luxury Soap med en nydelig rose på innsiden. En pakke nydelige roseservietter og en liten påskekylling. Ved siden av fulgte også min favoritt vin. Ikke spesielt lavkarbo vennlig, men den skal jeg spare til en kveld jeg får besøk av noen venninner.


Katten vår Molly fikk også påskeegg. Det inneholdt en liten mus med en utrolig "surlukt" på innsiden - hun ble helt forelsket i den. Koser seg i timesvis.

Nå skal vi kose oss med påskegodt og filmen Engler og Demoner. Jeg har sett den før, men det har ikke resten av familien. Hvis du ikke har sett den og Da vinci koden kan jeg anbefale det på det sterkeste.

I morgen er planen at hele familien skal reise på tur sammen. Dette er første gangen jeg skal på en slik tur siden jeg fikk tilbakefall så dette blir spennede. Kryss fingrene for meg!


Håper dere har en fin påskeferie! Hvilke tradisjoner har dere i påsken?


Hilsen Maria

Madeira, en drøm for en skrøpelig kropp?

Dagens innlegg skal være en liten anbefaling av et reisemål som jeg har hatt god erfaring med, og som jeg tror vil være noe som passer for andre med ME.



I fjor sommer dro jeg og min samboer til Madeira for en ukes ferie. Vi visste ikke så mye om Madeira fra før, unntatt at hetvinen Madeira kommer fra denne øya og at en av mine kollegaer sa at det var masse pensjonister som reiste dit. Han mente dette ikke var det rette reisemålet for meg , da Funchal ikke er ett typisk feriemål for ungdom. Når jeg fikk denne informasjonen ble jeg overlykkelig, fordi jeg ønsket meg ro og fred fra festing og annen støy.

Vi reiste til Madeira i august måned. Det er den varmeste månen på Madeira, med 25 grader i skyggen. Den «kaldeste»temperaturen man kan oppleve i løpet av året på Madeira er på 19 grader. Temperaturen passer meg ypperlig, da min kroppstemperatur er ganske ustabil og hodepinen forverres av for store temperatur svingninger. Høysesongen på Madeira er fra oktober til april, og i denne perioden er det mange fra Skandinavia som inntar øya. På sommeren er det Portugiserne fra fastlandet som drar på ferie til Madeira. I sommersesongen er det bare ett fly i uken som har avgang fra Gardemoen. Det betyr få nordmenn , noe jeg også synes er greit da jeg liker å bli kjent med andre nasjonaliteter.


Vi reiste med et reiseselskap som heter Solia. De har billige pakketurer hvor man kan velge hvilket hotell man ønsker ut i fra hvor mye penger man kan/ønsker å bruke på en ferie. Det finnes alt fra standard hotell til fem stjernes hotell. Dette er ett reisemål hvor man kan få oppleve luksus uten å tømme lommeboken helt. Solia har en grei avtale hvor man kan huke av ved bestillingen så man kan få inkludert buss til og fra flyplassen, mat ombord i flyet, utflukter/omvisninger i by og mark.

 

Hotellet vi bodde på hadde ett flott bassengområde med mulighet til å ligge i nærheten av bassenget, på gressplenen eller under palmene. Man blir med andre ord ikke liggende oppå hverandre. Å ligge under en parasoll med en deilig bris som kommer sakte forbi er noe man bare kan drømme om i Norge i disse dager.


De har også bygget opp ett fint gangfelt langs sjøkanten hvor man kan nyte en gå tur i solnedgangen. Utenfor hotellene er det nydelig beplantet med grønt arealer og fantastiske blomsterbed. Man skulle ikke tro at man var i ”syden”med tanke på at det er så grønt over alt.

 

Menneskene på øya er utrolig høflige og imøtekommende. Man føler seg litt beæret over å møte så hyggelige mennesker.


Som jeg har fortalt i et tidligere innlegg, tåler jeg verken gluten eller laktose. På Madeira kunne jeg spise det meste av maten, uten å bli syk . Jeg koste meg med deilig toast ved bassengkanten hver dag. En større glede enn å kunne spise hva man vil for en uke eller to skal man lete lenge etter.

Vi likte så godt det Madeira hadde å tilby, at med forbehold om at helsen min strekker til, kunne vi tenkt oss å dra tilbake til sommeren. Da skulle vi bestilt oss en to ukers ferie, slik at jeg skal få bedre mulighet til å slappe av etter de dagene hvor vi har vært aktive.


Hvis dette virket som et spennede reisemål og du vil vite mer, legg igjen en kommentar så svarer jeg gjerne.


Hilsen Maria

Hvordan er det å leve sammen med en som har en alvorlig sykdom?

Hvordan er det egentlig å leve sammen med en som har en alvorlig sykdom? Når jeg skriver alvorlig sykdom så tenker jeg ikke bare på ME, men på alle langvarige og alvorlige sykdomstilfeller.

Jeg var så heldig å møte min kjære i slutten av April 2011. Vi ble samboere i Juni i samme år, og jeg fikk tilbakefall av ME`en i August. I oktober var jeg så dårlig at jeg ble hundre prosent sykemeldt. Han fikk med andre ord ikke sett så mye av den friske og aktive Maria før det gikk nedover igjen. Allikevel han har vært ved min side fra jeg ble syk. Jeg syns det er så beundringsverdig av han å stå sånn på for meg. Vi hadde ikke vært sammen i ett halv år før jeg ble trukket inn i mørket bak lukkede dører.

Jeg trengte ikke spørre om støtte før han sto klar til å være min hjelpende hånd gjennom de kommende månedene. Han så jeg trengte han, og han var villig til å være der for meg. Etter jeg ble sykemeldt tok han ut resten av feriedagene sine, for å være der for meg den første tiden.

Han lagde middag hver dag og han prioriterte tid hjemme når arbeidsdagen var over. Han var/er min klippe igjennom tøffe dager.

Jeg har vært redd mang en gang for at han en dag får nok av å komme hjem til en syk kjæreste, som går rundt i pysjen dagen lang. I starten var jeg veldig redd for å vise svakhetene mine og at jeg trengte å gråte for å få ut frustrasjonene som bygde seg opp innvendig i meg. Men hans trøstende ord om at vi skulle komme oss igjennom dette og at han ville ta hvert steg sammen med meg på veien tilbake til livet, gjorde at jeg klarte å slippe han innpå meg når jeg hadde det som verst.

Jeg vet det er mange der ute som er/har vært redd for det samme. Det å vise sine svakheter uten å vite om det vil bli brukt i mot en i neste øyeblikk, er kjempe vondt. Men om man står noen nært er det viktig å slippe dem inn på en, ellers blir det en ekstra belastning å gå med alt det vonde og vanskelige helt alene. Det lettet i vertfall masse på hjerte mitt å endelig få sagt hvordan jeg egentlig hadde det. Både når det gjaldt smertene i kroppen, men også hvordan jeg hadde det mentalt.

En annen person som har vært der hundre prosent er min mor. Min søster og far har selvfølgelig også vært der for meg, men min mor har jeg hatt kontakt med flere ganger daglig. Selv om jeg ikke bor hjemme lengre, merker hun nok like godt som min samboer,hvordan jeg har det. Hun er ikke bare en klippe men ett fjell, et fjell høyere enn Mount Everest som jeg kan holde meg fast i.

Hun har vært ved min side siden jeg ble født og støttet meg igjennom tykt og tynt. Jeg har alltid kunne delt alt med henne, men jeg ser også at hun blir preget av å se meg dårlig. Jeg har prøvd å skåne både familien min og samboeren min, men de klarer å gjennomskue meg når jeg ikke har det bra. Jeg har mang en gang vært redd for at jeg blir en for stor belastning for dem. Men de alle er der for meg hundre prosent, og det betyr alt for meg. Jeg er så utrolig heldig.

Om man er den som er syk eller om man er pårørende er det nok vanskelig å vite hvordan man skal forholde seg. Jeg velger å håpe og tro at mine nærmeste vil si fra til meg, hvis jeg skulle bli en for stor belastning - og de vet like godt som meg at dette er ikke en situasjon jeg ønsker å være i. Det er nok tøft for dem å se at jeg ikke er frisk som andre ungdommer, men de vet at jeg står på og det tror jeg er det viktigste. De ser at jeg prøver å kjempe meg tilbake til en normal hverdag og at jeg gjør mitt beste.

Nå skal jeg kose meg med en deilig lavkarbo pizza og filmen Letters to Juliet. Jeg elsker romantiske filmer. 

Hva er deres favoritt film?

Håper dere har en strålende kveld!

Hilsen Maria

Be your own inspiration!

Dagens innlegg skal handle om å sette seg mål. Disse målene kan være for noe man ønsker å mestre i dag, innen en uke eller om ett år. Det viktigste er å ikke sette seg for store mål. Målet må være realistisk og mulig å gjennomføre, uten at det går utover liv eller helse.

Det er alltid lurt å ha en liten «gulrot» å jobbe mot. En liten belønning for at man har nådd det målet man har satt seg.

Jeg har et mål om å gå ned ti kilo. Å gå ned ti kilo uten å kunne trene er hardere enn om man kunne brukt fysisk aktivitet i tillegg til å legge om kostholdet. Mitt første mål er å komme ned fem kilo. Når jeg har klart å gå ned fem kilo venter det en ipad på andre siden av mållinjen. Jeg har allerede klart tre kilo og er veldig motivert for å klare de siste to.

Min motivasjon for mine neste fem kilo er en sydentur jeg og min kjære skal ha til sommeren. Jeg ønsker å føle meg komfortabel i bikini igjen. Jeg kan ikke huske sist jeg følte meg komfortabel ved å vise kroppen min. Så det er noe jeg ser veldig fram til.

Selv om man er langvarig syk, er det viktig med rutiner. Derfor har jeg satt meg som mål å stå opp før klokken elleve på hverdager og prøve å få unna litt husarbeid når formen tillater det. Belønning for det kan være en kopp god te og en kose kveld eller god mat og film med min kjære.

Små mål man mestrer, gjør det lettere å holde motivasjonen. Som jeg tidligere har nevnt, kan det være lurt å føre dagbok/logg, slik at man har noe å se tilbake på de dagene man føler at man ikke har framgang.

Så da er det bare å sette seg godt tilrette og skrive opp målene du ønsker å oppnå. Det er like viktig å ha en plan på hvordan du skal mestre det for at man skal klare å gjennomføre målet.

Her er ett forslag på hvordan jeg skriver min liste:

1. Først må jeg finne ett mål jeg ønsker å oppnå. Dette skriver jeg ned.
2. Så skriver jeg ned noen tanker på hvordan skal jeg nå dette målet. Hvilke vaner/holdninger må jeg endre på for å nå målstreken.
3. Jeg bestemmer en ting som belønning når jeg har nådd målstreken. Det er alltid mer motiverende å ha en «gulrot» å se fram til.
4. Det kan da være lurt å føre en dagbok gjennom prosessens gang. Slik mister man ikke synet av målstreken og det minsker sjansen for å miste motivasjonen underveis.
5. Når jeg endelig har nådd målstreken føler jeg gleden ved mestring, og det er mye lettere å sette seg nye mål, når man måtte ha behov for det.

Jeg håper mine erfaringer kan være til hjelp for andre som sliter med motivasjon, i forhold til å gjøre små eller store endringer i livet sitt.

Hvis du har noen erfaring som funker bra for deg del det gjerne med meg.

Håper dere har en fin påske!

Hilsen Maria

Good food / Bad food?

I dagens innlegg ønsker jeg å skrive litt om mat og matlyst.

Periodevis har jeg slitt både med dårlig matlyst og ikke de aller beste matvanene. Jeg mener å huske at det startet rundt den tiden hvor jeg ble syk. Det å spise god mat har vel aldri vært et stort problem for meg, da jeg er veldig glad i mat. Men etter at magen slo seg vrang og først takket nei til mel produkter og nå i senere tid blir helt fra seg hvis jeg får i meg melkeprodukter, har det å lage seg et måltid blitt en kamp. Hva er det som er godt som er laget uten gluten og laktose egentlig?

Når jeg ser tilbake til den tiden jeg for første gang hadde flyttet hjemmefra og bodde alene på hybel, ser jeg at det ble det ganske store omveltninger i mine matvaner. Jeg sto opp midt på dagen, jobbet og så kom jeg hjem rundt midtnatt og puttet i meg noe kjapt. Jeg skal ærlig innrømme at handleposene fra den nærmeste kiwibutikken ofte inneholdte en flaske Pepsi max, en pizza Grandiosa eller en pakke med Fjordland. Jeg tålte selvfølgelig ikke denne maten, men matbutikkene hadde et alt for dårlig utvalg av glutenfrie produkter og det de hadde var ikke innbydende nok for meg.

Nå i senere tid har det blitt et større utvalg, men magen min har også begynt å reagere mer og mer på de glutenfrie produktene. Jeg blir ikke like dårlig som om jeg hadde spist vanlig pasta, men jeg blir oppblåst og ser høygravid ut. Det samme gjelder hvis jeg spiser potet eller ris. Så fant jeg meg i den situasjonen hvor jeg måtte takke nei til den maten jeg likte best.

I tillegg til at magen ikke tåler mat har også matlyst dalt sakte men sikkert. Når man blir dårlig av det minste inntak av gluten og laktose, må man begynne å lage ting fra bunnen av. Det å bo alene og skal lage all mat fra scratch er ikke særlig motiverende. Det fører da til at man heller hopper over noen måltider og innbiller kroppen om at den ikke er sulten. «Jeg klarer fint å vente til middag for jeg er jo ikke særlig sulten enda.» Det ble en dårlig uvane. En uvane jeg har hatt inntil ganske nylig.

For to uker siden begynte jeg med lavkarbo. Det å bla i kokebøker å se at jeg faktisk kan spise små mini pannekaker med frisk bær som frokost gjorde at matlysten vendte tilbake. Pannekaker er jo en av mine favoritter fra barndommen som jeg ikke har kunne spist med god samvittighet på mange år. Jeg merker også at magen er blitt riktig så fornøyd med mitt endrede kosthold. Den står ikke ut som en ballong til en hver tid. Jeg kan faktisk ha en relativt tilsittende topp, uten å se gravid ut. Er det virkelig mulig tenker jeg.

Jeg har faktisk klart å gå ned tre kilo på disse to ukene og vekta fortsetter å gå ned. Jeg har prøvd å gå ned før men da har jeg gått ned noen kilo og så opp igjen det samme. Det gjør meg utrolig lykkelig. Mitt første del mål er å gå ned fem kilo og når jeg har klart dette er min belønning å kjøpe meg en ipad. Jeg har lagt av penger til den og kunne kjøpt meg en for lengst, men for meg er det lettere å nå utfordrende mål, hvis jeg har noe å glede meg med etter det målet er nådd. To kilo til i minus, og jeg sitter med en ipad og blogger.

Ha en riktig god natt!

Hilsen Maria

Bak fasaden er det en annen virkelighet.

Dagens innlegg skal handle om hvordan det er å være syk og det å måtte takk nei til sosiale møtepunkt i hverdagen. Det er absolutt ikke lett å være i den situasjonen at man stadig må takke nei til sosiale settinger.

I starten går det greit for folk skjønner at man er syk. Alle har da en gang i livet ligget med influensa eller lignende sykdom. Men etter hvert som tiden går og uker blir til mange måneder, tror jeg kanskje enkelte mister forståelsen om at det er mulig å være syk så lenge. Jeg har merket at jeg syns det blir vannskeligere og vannskeligere å finne en unnskylding på hvorfor jeg ikke kan delta. Det å si «jeg er dårlig i dag så må holde meg hjemme» begynner å bli en «gammel lekse». Så da sitter man nesten og håper på at folk skal la være å ta kontakt de dagene man ikke er i form. Eventuelt at de ringer så man kan la være å forklare seg der og da, men bare sende en melding etterpå med "beklager, men jeg lå å sov", eller "jeg så ikke meldingen din før nå."

Det er nok spesielt vanskelig å forstå når man har en sykdom som meg. De dagene jeg har en god dag, ordner jeg meg som om jeg skulle vært frisk. Jeg sminker meg, ordner meg på håret og finner noe smakfullt fra garderoben. Det vises altså ikke på mitt ytre at jeg er syk. Det er vel ingen som ønsker å gå rundt å se syk ut. Jeg bruker alltid tid på å ordne meg de dagene jeg skal ut. Jeg ønsker å føle meg normal igjen og bytte ut pysjen og pannebåndet, jeg bruker for hodepinen, med noe innbydende for å slippe masse spørsmål. Det er en viktig faktor det å føle seg vell. Det å føle at man passer inn i samfunnet igjen.

Men når man ser bra ut, er det nok svært vanskelig for de rundt en som ser en positiv og smilende person med et ryddig ytre. De ser ikke den smertefulle geleklumpen kroppen min egentlig er.

Det vil alltid være venner, arbeidskollegaer og familie som skjønner at man virkelig er syk og som viser forståelse over dette. Men det vil også være de som tenker at når man ikke ser at en person er syk så er de ikke syke. Eller som rett og slett ikke kan sette seg inn i ens situasjon.

Jeg velger å prøve å se bort fra slike bemerkninger. For det trekker en bare ned. Det er veldig viktig for meg å holde fast ved det som er positivt og se bort fra det som ikke er det.

Min mor har et ordtak: «Noen mennesker er nærende mens andre er tærende, og de som er tærende har man ikke bruk for.» Man må faktisk beskytte seg selv, fordi det er jeg som kjenner best hva som styrker meg.

Håper dere får en fin start på uken i morgen!

Hilsen Maria