It's just a bad day, not a bad life...

I går var jeg på mitt månedlige møte med fastlegen min. Jeg hadde gruet meg en del på forhånd, som jeg alltid gjør. Frykten for at hun skal miste troen på meg og at hun skal endre holdning til sykdommen,dukker opp i forbindelse med ny avtale. I tillegg skulle jeg forhøre meg om hvordan det ville bli med sommerferien min, da det er meget liten sannsynlighet for at jeg er i 100% jobb igjen før den tiden.

(Hentet fra weheartit.com)

Men da jeg var på plass i stolen, spurte hun med en vennlig stemme om hvordan jeg hadde hatt det siden sist. Da sank skuldrene fra under ørene og ned til sin normale plass. Jeg oppdaterte henne om hvordan tiden hadde vært, og om min framgang. Når det kom til ferien sa hun at det var bare å skrive på sykemeldingen når den tiden kommer, at jeg skal ha ferie fra og til dato. Det var en virkelig en lettelse. Det betyr at jeg er "frisk" i ferien og dermed blir eventuelt overgang til arbeidsavklarings penger forskjøvet i forhold at jeg tar tre uker ferie. Dette var gode nyheter, for en av tingene som har holdt motet mitt oppe gjennom vinter mørket, er at jeg har sett frem til en tur til varmere strøk. Jeg fikk også tatt en blodprøve for pollenallergi. I fjor sommer merket jeg at øynene føltes som om de var pusset med sandpapir og nesen var mer rennende enn jeg kan huske. Nå har sandpapiret på øyene returnert, så da kan det vært jeg å få sjekket om det er pollenallergi jeg har.

Resten av gårdagen gikk bort i sanden. Jeg opplever ofte etter jeg har gjort ting som jeg har gruet meg til over lengere tid, en mental utladning. Når "frykten" eller "stresset" slipper taket, vet ikke kroppen hvordan den skal reagere og jeg føler at alle tankene smelter sammen og hode starter en pussig sorgprosess. Jeg blir i hvertfall lei meg og mister litt pågangsmot. Starter å tenke på triste ting og klarer ikke helt å komme meg opp fra kjelleren.

(Hentet fra weheartit.com)

Men da samboeren min kom hjem fra jobb, og jeg fikk en armkrok å trøste meg i og en god varm klem, rettet det meste seg opp.Det er godt å ha litt nærhet når ting føles mørkt og håpløst.

Tiltross for mental mørketid i går, begynte jeg på en lavkarbo konfekt oppskrift jeg fant i den nye lavkarbo oppskriftsboken jeg kjøpte tideligere denne uken. Boken heter "Fristende lavkarbo" av Cecilie Theiste-Bratli. Oppskriftene i denne boken var mildt sagt fristende. Jeg får vann i munnen av å bare bla i boken. Når jeg så at en av oppskriftene het Snickers, måtte jeg bare prøve meg på den. Jeg lagde karamellfyllet i går og dyppet den i sjokolade i dag. Den var rett å slett helt fantastisk! Jeg vil faktisk si den var bedre enn den vanlige snickers, og denne er uten sukker og hvetemel. Lykke!

(Slik så mine snickers biter ut.)

Siden stekovnen sluttet å virke fem minutter før den romantstiske middagen vi skulle ha på ti månders dagen, blir det kose middag i kveld. På menyen står er det lavkarbo pizza med rømme og peanøtter og hvis formen streker til blir det lavkarbo sjokolade fondant.
Gleder meg masse!

 

 

Håper dere får en riktig fin kveld!

 

 

Hilsen Maria