Hvordan er det å leve sammen med en som har en alvorlig sykdom?

Hvordan er det egentlig å leve sammen med en som har en alvorlig sykdom? Når jeg skriver alvorlig sykdom så tenker jeg ikke bare på ME, men på alle langvarige og alvorlige sykdomstilfeller.

Jeg var så heldig å møte min kjære i slutten av April 2011. Vi ble samboere i Juni i samme år, og jeg fikk tilbakefall av ME`en i August. I oktober var jeg så dårlig at jeg ble hundre prosent sykemeldt. Han fikk med andre ord ikke sett så mye av den friske og aktive Maria før det gikk nedover igjen. Allikevel han har vært ved min side fra jeg ble syk. Jeg syns det er så beundringsverdig av han å stå sånn på for meg. Vi hadde ikke vært sammen i ett halv år før jeg ble trukket inn i mørket bak lukkede dører.

Jeg trengte ikke spørre om støtte før han sto klar til å være min hjelpende hånd gjennom de kommende månedene. Han så jeg trengte han, og han var villig til å være der for meg. Etter jeg ble sykemeldt tok han ut resten av feriedagene sine, for å være der for meg den første tiden.

Han lagde middag hver dag og han prioriterte tid hjemme når arbeidsdagen var over. Han var/er min klippe igjennom tøffe dager.

Jeg har vært redd mang en gang for at han en dag får nok av å komme hjem til en syk kjæreste, som går rundt i pysjen dagen lang. I starten var jeg veldig redd for å vise svakhetene mine og at jeg trengte å gråte for å få ut frustrasjonene som bygde seg opp innvendig i meg. Men hans trøstende ord om at vi skulle komme oss igjennom dette og at han ville ta hvert steg sammen med meg på veien tilbake til livet, gjorde at jeg klarte å slippe han innpå meg når jeg hadde det som verst.

Jeg vet det er mange der ute som er/har vært redd for det samme. Det å vise sine svakheter uten å vite om det vil bli brukt i mot en i neste øyeblikk, er kjempe vondt. Men om man står noen nært er det viktig å slippe dem inn på en, ellers blir det en ekstra belastning å gå med alt det vonde og vanskelige helt alene. Det lettet i vertfall masse på hjerte mitt å endelig få sagt hvordan jeg egentlig hadde det. Både når det gjaldt smertene i kroppen, men også hvordan jeg hadde det mentalt.

En annen person som har vært der hundre prosent er min mor. Min søster og far har selvfølgelig også vært der for meg, men min mor har jeg hatt kontakt med flere ganger daglig. Selv om jeg ikke bor hjemme lengre, merker hun nok like godt som min samboer,hvordan jeg har det. Hun er ikke bare en klippe men ett fjell, et fjell høyere enn Mount Everest som jeg kan holde meg fast i.

Hun har vært ved min side siden jeg ble født og støttet meg igjennom tykt og tynt. Jeg har alltid kunne delt alt med henne, men jeg ser også at hun blir preget av å se meg dårlig. Jeg har prøvd å skåne både familien min og samboeren min, men de klarer å gjennomskue meg når jeg ikke har det bra. Jeg har mang en gang vært redd for at jeg blir en for stor belastning for dem. Men de alle er der for meg hundre prosent, og det betyr alt for meg. Jeg er så utrolig heldig.

Om man er den som er syk eller om man er pårørende er det nok vanskelig å vite hvordan man skal forholde seg. Jeg velger å håpe og tro at mine nærmeste vil si fra til meg, hvis jeg skulle bli en for stor belastning - og de vet like godt som meg at dette er ikke en situasjon jeg ønsker å være i. Det er nok tøft for dem å se at jeg ikke er frisk som andre ungdommer, men de vet at jeg står på og det tror jeg er det viktigste. De ser at jeg prøver å kjempe meg tilbake til en normal hverdag og at jeg gjør mitt beste.

Nå skal jeg kose meg med en deilig lavkarbo pizza og filmen Letters to Juliet. Jeg elsker romantiske filmer. 

Hva er deres favoritt film?

Håper dere har en strålende kveld!

Hilsen Maria