"Mitt liv ble snudd opp ned" DEL 3

Da hadde jeg jobbet i 80% med 20% permisjon. Jeg hadde søkt en ny jobb innfor samme bedrift. Denne jobben hadde jeg ønsket meg lenge og jeg ble innkallet på intervju. Jeg fikk tilbud om jobben og takket ja. Min drømmejobb var gått i oppfyllelse og jeg var i ekstase.

Jeg begynte i den nye jobben 100% stilling.Opplæringsperioden varte i ti uker, og jeg opplevde at jeg mestret den nye jobben. Jeg hadde fått gode og stabile kollegaer og jeg fikk en stillesittende jobb, så jeg slapp det høye aktivitetsnivået jeg hadde tidligere. Arbeidsoppgavene er midt i blinken for meg som person. Jeg elsker å ha mange baller i luften med planlegging, tilrettelegging,stadig nye utfordringer og det å jobbe under press.

Da sommerferien kom, dro jeg og min samborer en uke til utlandet på ferie. Mot slutten av ferieturen merket jeg murring i kroppen. Jeg begynte å få influensa lignende symptomer med feber, muskelsmerter, hovne lymfeknuter på halsen og sterk hodepine. Samme kveld vi kommer hjem fra turen er jeg så medtatt og har pustebesvær, at vi bestemmer oss for å dra på legevakta. Legen mente det var en luftveisinfeksjon, og jeg ble sendt hjem.

Jeg begynner å jobbe igjen etter ferien, og jeg merker at kroppen sakte men sikker begynner å havne tilbake i gamle spor. Fastlegen min er tilbake fra ferie, og jeg tar kontakt med henne. Hun ber meg i første omgang ta ut resterende ferie, for å se om dette kan hjelpe meg å komme i bedre form. Jeg blir ikke bedre, symptomene forverrer seg og jeg har nå ekstreme muskelsmerte, kronisk hodepine som varer 24 timer i døgnet, problemer med konsentrasjon og utmattelse. Legen ønsker nå å sykemelde meg igjen, da det var stor fare en enda større tilbakefall en det jeg allerede hadde fått.

Den første månden hjemme tilbrakte jeg i sengen. Etterhvert tilbrakte jeg tiden jeg var alene i leiligheten i senga og når samboeren min kom hjem fra jobb flyttet jeg meg til sofaen. Jeg fikk (og får) enorm støtte fra han. Han både laget middag og annet husarbeide. Min mor kom på besøk og hjalp til med husrengjøringen. Hadde det ikke vært for at jeg hadde familien og min kjære hadde jeg nok ikke vært så sterk og takklet en ny igjennom gang med dette.

Etterhvert når formen ble litt bedre dro jeg innom jobben med sykemeldingen etter jeg hadde vært hos legen. Da tilbrakte jeg litt tid med mine kollegaer. Dette var noe jeg hadde gruet meg lenge til. Det hadde vært svært lite informasjon om ME ute i media og jeg var redd for hva de ville tenke om meg når jeg kom tilbake. Jeg var redd for at siden sykdommen ikke vises på meg så ville de ikke tro at jeg var alvorlig syk.(Når man er syk, prøver man å fikse seg litt ekstra når man har planlagt å møte andre). Men heldigvis ble jeg møtt med omsorg av flere, mens andre oppførte seg som om jeg ikke hadde vært borte ii det hele tatt. Det ble stilt en god del spørsmål som jeg prøvde å i møtekomme.

Jeg fortsatte å komme innom jobben når helsen tilot det. Jeg tror det er veldig viktig å opprettholde den sosiale kontakten, hvis man har overskudd tildet, for at man ikke få sosialangst. Jeg merket at bare etter to månder borte hadde jeg begynt å grue meg til å komme tilbake. Så det å holde god kontakt med jobben er veldig viktig.

Jeg begynte nå i Mars med å vært jobbe en halv dag i uken i 3 uker, og har nå økt til to halve dager.

Det funger fint, men jeg har en hvile dag før og en hvile dag etter jobb dagen min. Jeg har mulighet til å dra hvis jeg føler meg dårlig og jeg går med en ekstra person som jeg kan spørre om hjelp hvis jeg trenger det.

Jeg sliter fortsatt med alle symtomene mine, spesielt muskelsmertene, den sterke kroniske hodepinen. Men jeg føler at jeg må prøve å leve videre. Jeg kan ikke stoppe å leve for at jeg har denne lidelsen. Hvis jeg ser en mulighet for å gjøre noe i hverdagen så benytter jeg meg av det. Det er viktig for at man ikke skal gi opp når man havner i en slik situasjon.

Mitt motto er at «jeg alltid skal se løsninger fram for hindringer». 

Men selvfølgelig med begrensninger.

Dette er min historie fram til dags dato. Håper dere vil følge min ferd framover på bloggen.

Legg gjerne igjen en kommentar om dere ønsker det!

Håper dere har en like solfylt dag som vi har.

Hilsen Maria