God kveld!
Det føles i grunn litt feil å si kveld, når solen fortsatt skinner i det fjerne, men klokken har faktisk passert åtte på kvelden. Nå har jeg satt meg godt til rette ved kjøkkenbordet med min favoritt te, chai latte i koppen. Det er en av mine «luksus i hverdagen» nytelser. Det er ikke noe «stort» med chai latte, men for meg når jeg har en dårlig dag, kan alt være tiltak å gjøre. Så derfor kaller jeg dette for luksus.
Dagen i dag var litt som å stå opp på feil fot. Jeg våkent med kraftig muskelkrampe i høyre fot, og ryggen kjentes ut om noen hadde gikk meg en sikkelig omgang juling. Jeg blir liggende femten minutter i håp om at det skal gi seg, men smertene vedvarer.
I dag skulle jeg på jobb, min først dag på avdelingsmøte på et halvt år. Så jeg ble litt skuffet med tanke på at jeg hadde slappet av mange dager i forveien for å kunne dra på dette møtet. Men jeg gir meg ikke så lett. Jeg står opp å tar smertestillende og ett stort glass med vann. Så tusler jeg inn i dusjen med håp om at det varme vannet kanskje kan hjelpe å dempe smertene. Det var ikke så mye hjelpe å få av varmt vann, men jeg klarer å få dusjet meg ferdig ved å stå inntil veggen.
Etter å ha kledd meg, setter meg på sengen igjen. Jeg vurderer om jeg skal innse at saken er tapt eller om jeg skal gi beskjed at jeg skal prøve å komme, bare litt senere. Etter å ha slappet av i ca. tyve minutter dabber smertene litt av.Jeg bestemmer meg at jeg ikke skal smertene bestemme over dagen min, og tar fatt med sminkekosten.
En time senere og en time senere enn jeg hadde planlagt, har jeg kommet meg på jobb. Men jeg møtte i hvertfall opp. Det var en god å følelse å være tilbake med gjengen. Det var en enda større glede det å faktisk ha kommet seg ut av døren tiltross for hvordan ting så ut på starten av dagen.
En ting jeg har lært meg er at det er viktig å rose seg selv for de tingene man faktisk mestrer, selv om det kun er små ting som er selvsagt for en frisk person. Som foreksempel i Oktober da jeg for det meste holdt sengen, var det ett stort framskritt hver gang jeg orket å ligge noen timer på sofaen i løpet av en dag.
Så det å føre en dagbok om positive endringer som skjer i hverdagen, kan være et viktig redskap. Jeg merker selv at klisterhjernen jeg hadde før jeg ble syk, ikke er som den var. Jeg har lett for å glemme ting og da er det greit å ha noe å gå tilbake på for å se at man faktisk har hatt en framgang. Det trenger ikke være en lang avhandlig, men bare en liten notis om at "I dag har jeg bidratt med matlagingen" eller "i dag gikk jeg ut med søppelet". Det er også godt å ta en titt i boken de dagene man føler at alt er håpløst og at man ikke klarer det man ønsker. Så kan man lese igjennom å tenke «jeg har faktisk mestret en del i det siste».
Jeg opplever at å føre en dagbok er nødvendig for meg, slik at jeg kan minne meg selv på det jeg faktisk har mestret. Når man er syk over lengre tid, er det lettere å huske på alle begrensninger man har og alt man ikke får til.
Etter jobb i dag, dro jeg hjem og slappet av en halvtime på sengen før min kjære kom hjem. Middagen i dag var resten av den deilige lavkarbo tacopaien vi lagde i går.
Jeg bestemt meg for en uke siden at jeg skal prøve å holde meg til lavkarbo dietten fram til sommeren siden jeg verken tåler gluten eller laktose. Laktosen bytter jeg bare ut med laktosefrie produkter, men gluten slipper jeg å tenke på siden lavkarbo er uten all form for gluten. Herlig!
Resten av kvelden skal jeg tilbringe med min kjære i sofakroken. Godt at vi begge har fri i morgen for da er det ingen vekkeklokke som skal stå på.
Håper dere har en strålende kveld hos dere!
Hilsen Maria
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar