"Mitt liv ble snudd opp ned" DEL 2

Da hadde jeg endelig fått en fastlege som ville høre på meg. En som vil hjelpe meg med å finne ut hva som var/er galt med kroppen min. Det ble tatt nye blodprøver og en rekke nye undersøkelser. Etter at mange sykdommer etterhvert var utelukket, oppfylte jeg kriterene som er satt for å få diagnoen ME.

Kroppen min kolapset før jeg hadde min første time hos min nye fastlege. Jeg var sengeliggende og pleietrengende. Foreldrene mine hentet meg fra leiligheten min og tok meg med hjem. Jeg lå 2 månder i senga med med øyemaske over øynene og papir under armhulene. Jeg svettet så ekstremt at jeg måtte bruke tørkepapir, slik jeg ikke måtte bytte singlet annen hver time.Sommeren kom og gikk.

Den først tiden fikk jeg mat på sengen, men etterhvert som jeg ble litt bedre, fikk jeg hjelp ned til middagsbordet hvor jeg fikk i meg små porsjoner med mat før jeg måtte komme meg tilbake til sengen. Jeg hadde kun ti minutter med selskap fra familien disse to måndene. Mer orket jeg ikke. Det kjentes ut som hode mitt skulle eksplodere hvis noen snakket til meg eller lagde lyd rundt meg. Katten min var en undervurdert støtte igjennom denne tiden. Det fantastiske med en katt er at du trenger ikke si noe for at de skal skjønne at du har det vondt. Kun krøllet seg sammen helt oppe ved ansiktet mitt og purret støttende. Det å ha noe varmt og levende ved siden av meg gjorde underverker. Dag inn og dag ut i steikende temperatur lå hun der, selv om den nok helst kunne tenkt seg å ligge i kjelleren på de kalde flisene, med den altfor tykke pelsen. Katten heter forresten Molly og er en nydelig skogskatt. Derav den tykke pelsen.

Det lille positive som kom ut av perioden jeg lå i sengen var at jeg lærte meg å drikke mye vann. Det var nok ett viktig redskap for at jeg kom meg ut av senga etter kun to månder.

Når jeg var kommet meg såpass at jeg kom meg ut av sengen selv, begynte jeg å hjelpe til med litt huselige arbeider for å trene meg opp. Da gjorde jeg små ting fra å dekke på bordet til å tømme oppvaskmaskinen. Etterhvert tok jeg også en tog tur hjem til leiligheten. Da tok jeg ett tog tidlig på formiddag hjem og ett tog tilbake samme kveld. Dette var fin trening for å utsette meg for både lys og lyd. Det var også positivt å være rundt andre mennesker igjen. Bli trygg i sosiale omgivelser.

Etter tre månder borte fra jobb begynte jeg på aktiv sykemelding. På arbeidsplassen min har vi ett ressursenter hvor man kan være aktiv på arbeidet, men med andre arbeidsoppgaver enn de man har i sin sin vanlige jobb. Det er et kjempe fint tiltak, når man ikke klarer å være i noe særlig aktivitet uten å være helt utslitt.

Jeg var på ressurssenteret i åtte månder, før jeg begynte i en liten prosent i min vanlige jobb. Da juni kom hadde jeg vært sykemeldt i ett år, og mine sykepenger tok slutt.

Jeg glemte forresten fortelle at igjennom hele mitt år som sykemeldt tok ikke min saksbehandler på NAV kontakt en eneste gang. Jeg selv,leder på jobben og leder på ressursseteret prøvde flere ganger å kontakte vedkommende, men uten hell. Da jeg kom til slutten på sykepenge perioden, var jeg allerede kommet opp i 60% jobbing. I mellomtiden hadde jeg fått ny saksbehandler, og fikk nå beskjed om jeg hadde ikke krav på arbeidsavklaringspenger for jeg jobbet i 60% framfor 50% som var deres krav. Da fortalte jeg at min forige saksbehandler ikke hadde tatt noe kontakt med meg og jeg ikke var informert om dette. Jeg måtte sitte på kontoret hennes å gråte for å få innvilget det jeg faktisk hadde krav på. Hun gikk inn til min gamle saksbehandler og hun hadde heller ikke kjennskap til min sak. Da sa hun at hvis jeg gikk ned til 50% så skulle jeg få invilget arbeidsavklaringspengene. Disse gikk jeg på i 10 månder før det ble stoppet. Da så jeg meg nødt til å ta 20% permisjon fra jobben for å kunne klare meg i hverdagen.

Dette var del 2 av min historie. Jeg fortsetter på morgen dagens innlegg.

Håper dere alle har en fin fredagskveld!

Hilsen Maria